Den kontinentale lisvsstilen vil vi fortsatt ha også i Tromsø. Kranes konditori i Cora Sandels roman med samme navn var riktignok en fiksjon, men både det ekte og litterære Kranes ga småbyen et etterlengtet pust av Wien.

Konditoriene hadde sin storhetstid på første halvdel av 1900-tallet. Alkoholsalg var strengt regulert og konditorier var et alternativ til de gamle, lugubre skjenkesteder som måtte legge ned på grunn av de strenge skjenkelovene. Slike skjenkesteder var forbeholdt menn av en lavere klasse. Konditoriene derimot, hadde høyere status. Også kvinner kunne oppsøke konditoriene. Hvis man besøkte gamle Charlette på SAS-hotellet eller Grandbaren på dagtid på 1980-tallet, ville man kunne møte de siste damene av konditorigenerasjonen. Med sine runde pelshatter og fornemme stil var de kafekulturens pionerer i Tromsø.

Kranes flyttet ut av bankens lokaler i 1960. De som har barndomsminner derfra er godt voksne i dag, men minnene er av de gode slaget: wienerbrød, hjemmelaget is, småkaker og ikke minst papegøyene som levde i det runde buret som var skåret inn i veggen. Hullet der fuglene var finnes fortsatt, selv om fuglene forlengst er borte.

Det er vanskelig å forestille seg Krane hvis man aldri har vært der. Arne Hestenes er til hjelp med sin beskrivelse av Kranes konditori i boka Galleri Plut (Aschehoug, 1969):

«Jeg sitter her midt opp i Cora Sandels vinter-Tromsø og lar meg en Mor Monsen smake, på Kranes Konditori, det er nå et storartet etablissement blitt. … Men nå sitter jeg altså her, nedsunket i eplegrønn luksus, i det nye og fine etablissementet, rent sjenert med min ensomme kake. Det er nå så meget, først og fremst ligger det i kjelleretasjen til selveste Banken, med utsikt til Domkirken. Nånei, utsikt er det smått med nå, det er grønne buklete vinduer, blyinnfattede, et bløtt besettende akvariumslys. … I det innerste rommet holder de unge til, glitrende selskinnspiker som har vært i Oslo og er kommet tilbake med slør på og forlovede på nyttårsvisitt. Så er det en halv skillevegg, med innebygd bur med røde og grønne papegøyer, de kan ses fra begge rom uten tillegg i regningen.»

Papegøyene kommer aldri tilbake. Men det historiske lokalet skal igjen bli et møtested for byen. Nøyaktig hva det blir, vet vi ennå ikke, men det blir servering. Da vil ikke bare gamle Kranes gjenoppstå på sitt vis. Byens fineste solvegg på utsiden vil endelig bli utekafe om sommeren.

Er det lov å be om at den undervurderte napoleonskaken får sin tiltrengte renessanse i dette lokalet?